Vi snakkar mykje om arbeidsbelastning i skulen.
Timar. Møte. Dokumentasjon. Tempo.
Men vi snakkar langt mindre om reguleringsbelastning.
For meg har det blitt tydeleg at regulering ikkje er eit privat anliggende. Det er ein del av den profesjonelle kapasiteten vår.
Regulering er evna til å oppdage og justere eigen aktivering.
Det handlar ikkje om å vere roleg.
Det handlar om å vere styrbar.
Evna til å:
I læraryrket skjer dette heile dagen.
Undervisning.
Mikro-konfliktar.
Foreldresamtalar.
Møte.
Rettearbeid.
Vi står i kontinuerleg relasjonell eksponering.
Det krev meir enn fagkunnskap.
Det krev reguleringskapasitet.
Fordi regulering påverkar kvaliteten på yrkesutøvinga.
Når regulering sviktar, ser det ikkje ut som “stress”.
Det ser ut som:
Det påverkar dømmekraft.
Og dømmekraft er kjernen i profesjonen.
Regulering er derfor ikkje velvære.
Det er ein føresetnad for profesjonell kvalitet.
I mange år tenkte eg at kapasitet handla om robustheit. Å stå i meir.
No tenker eg annleis.
Kapasitet handlar ikkje om å presse systemet.
Det handlar om å ha marginar.
Evna til å:
Det er her regulering blir profesjonell kapasitet.
Slik forstår eg regulering i læraryrket:
Vi planlegg timar.
Vi planlegg progresjon.
Vi planlegg vurdering.
Men vi planlegg sjeldan overgangane.
Likevel er det der mykje av kapasiteten vinnast – eller forsvinn.
Kanskje bør vi slutte å spørje:
“Kor mykje toler eg?”
Og heller spørje:
“Kor raskt kjem eg tilbake?”
Regulering er ikkje privat velvære.
Det er profesjonell kapasitet.
— Endre